Gje meg eit segl å segla med

Nattens dronning er på fjerde dagen nesten kun i senga, helst i sovende tilstand. Med pine i hele hodet konstant og krefter på minus hundre... Etter lørdagens store forestilling var det som om noen trakk over meg ei lue med alskens hurtigvirkende bakterier.

Den tredje dagen var formen såpass at jeg orket snakke i telefonen, men det bare for å føle meg enda mer elendig! Der borte på jobben formelig blomstret de og var full av inspirasjon til å jobbe fram mot neste prosjekt. Noen minutter senere ringer det på døren og der står en utskremt medarbeider med favnen full av gule roser fra de blomstrende gode kolleger som håpte at jeg kunne bli litt smittet.. Det må sies, at det er ikke hverdagskost at det kommer roser på døra her i gården, særlig ikke 20 om gangen, så jeg ble skikkelig rørt.

Nå har jeg avlyst resten av ukas planer i håp om å bli kvitt elendigheta. Og man skal vite jeg føler meg elendig når jeg vurderer å sette inn en annonse på Finn.no hvor jeg søker etter "Eit segl å segla med, gjerne også ei mast og eit årepar!" Sånne tanker er vanlivis ikke fremst i pannenbrasken.

Men når nøden er størst er hjelpa nærmest sies det. Derfor var det vel at min utskremte niåring gledesstrålende kom tilbake fra postkassa med ei PAKKE! Spenningen stiger mens mor dobbeltsjekker at pakken kommer fra vår postkasse.." Okay - du kan åpne!" Da er det mor sin tur til å smile bredt: Pakken inneholdendt den lille sorte favoritten min:-D :-D pluss lesestoff pent innpakket i prestekragepapir. Tenk å ha venner som har så stor omtanke for andre at de tar seg bryet i travel hverdag å ordne med slikt bare for å glede en slapp stakkar. Tusen takk min venn:-)

Plutselig er troen tibake på at dette blir bedre når bare infeksjonene forlater kroppen. Da greier jeg meg godt med mitt eget seil og egne årer.

Men det med mast? Det har vi ikke sett...